Akveduktens historie

Akvedukten

Dalslands-kanalen ble fullført i årene 1864–1868. Arbeidet ble ledet av den kjente kanalbyggeren Nils Ericson. På grunn av grunnforholdene i Håverud var det ikke mulig å bygge et vanlig sluseanlegg der. Bergartene var løse, strømmen sterk og skråningene for bratte. Nils Ericson kom da på den geniale ideen å bygge en akvedukt i stedet. Hans sønn, Werner Ericson, ble anleggsleder.

Akvedukten ble produsert av det berømte selskapet Bergsunds Mekaniska Verkstad i Stockholm. Platen ble satt sammen på land, og den tunge renna ble deretter trukket på plass over strykene. Akvedukten er en fritt hengende bro, der vannet ledes gjennom en 33,5 meter lang platerenne over strykene. Platene er sammenføyd med 33 000 nagler.

Da Dalslands-kanalen ble bygget, var Håverud det punktet på seilruten som utgjorde det største hinderet for en uavbrutt vannvei. Her lå det en kløft omgitt av høye, fjellrike bredder. Gjennom denne smale dalen med bratte, loddrette sider dannet det seg nærmest en port, gjennom hvilken Håverudsstrømmen styrter ned et fall på nesten ni meter og munner ut i Upperudshöljen.

Å anlegge en kanal her, i elven som var innklemt mellom de høye fjellveggene, var av naturlige grunner forbundet med betydelige kostnader og tekniske vanskeligheter. Derfor hadde major Liliehöök i sitt forslag anbefalt en jernbane over Håverudsedet i stedet for en kanal.

Det fantes egentlig bare én tilfredsstillende løsning på problemet: å skape en seilbar rute forbi Håverudsfallet, og dette innebar å på en eller annen måte føre kanalen over selve fallet. Oberst Nils Ericson foreslo da en akvedukt av jernplate.

Konstruksjonen

Akveduktens konstruksjon har form av en kasse som er åpen i begge ender. Sidestykkene, der bæreevnen er forlenget, er buede i overkanten, slik at høyden i midten er 10 fot, ca. 3 meter, og ved endene 6,5 fot, ca. 2 meter. Både sidene og bunnen er laget av ¼ tomme, 6 mm engelsk plate. Bunn- og toppflensene er laget av ½–5/8 tomme, 12,5–15,5 mm plate – enkel ved endene og i midten forsterket til det tredobbelte. Toppflensene fungerer også som gangbro eller trekkvei med et rekkverk i ytterkantene.

For å forsterke og gjøre konstruksjonen stivere er det plassert et «skjelett» av jernforsterkninger på utsiden langs sidene og bunnen, bestående av to forskjellige konstruerte systemer som veksler med hverandre. Det ene består av et vinkeljern under bunnen, hvorpå en forsterkning av flatjern, i form av et omvendt hengverk, er festet, samt et annet vinkeljern som er naglet fast på utsiden av hvert sidestykke, midt over det første, utbøyd i topp- og fotflensen, og i vinkelen mot sistnevnte forsterket med en trekantet fyllingsplate. Denne typen forsterkning er plassert langs hele akveduktens lengde med tre fot, ca. 0,9 meter, mellomrom. Hver femte av dem er erstattet med forsterkninger av den andre konstruksjonen, som har vinkeljern under hele bunnen samt på sidene på samme måte som de forrige, men det omvendte opphenget under bunnen er erstattet med en plate som er fastnittet til vinkeljernet, og på sidene er det også plater fastnittet til vinkeljernene. Disse utfyllingsplatene er forsterket med et vinkeljern som går rundt sidene og bunnen, festet med nagler i ytterkanten, samt et annet som går under bunnen og forbi vinkeljernene og er festet på den andre siden av platen, rett overfor det forrige.

Forsterkninger av denne typen er plassert med 15 fot, ca. 4,5 meter, mellomrom. Under alle bunnforsterkningene går det to flate jernstenger parallelt med lengderetningen for å sikre den vertikale stabiliteten. Ved begge ender av akvedukten er sidene ytterligere forsterket ved hjelp av tettere plasserte, vertikalt festede vinkeljern. Inne i akvedukten, i samme høyde som vannoverflaten, går det en trelist festet med bolter som fungerer som avlastningsbjelke.

I begge ender er akvedukten forbundet med murverket som er oppført der. Dilatasjonen (utvidelse/sammentrekning), hvis skadelige innvirkning ved vanlige broer lett forhindres gjennom bevegelige støtteflater, medfører her også den ulempen at tetningen mellom jernkonstruksjonen og murverket også må gjøres bevegelig. Dette oppnås på følgende måte: Ved den østlige enden, der akvedukten støter mot murpilaren foran utsparingen i sluse nr. 6, er to vertikale eikebjelker boltet fast i muren, samt en horisontal eikebjelke innfelt og boltet fast i landfestets palemur. Mellom bjelkene og murene er det lagt inn mellomlegg av tykt vadmal. Bjelkene er uthult slik at sideplatene kan skyves inn i de vertikale bjelkene, og et vinkeljern er festet under bunnplaten i den horisontale bjelken. Åpningen i de vertikale bjelkene lukkes med en lærrem, som med den ene kanten er festet langs bjelken og med den andre kan klemmes tett inntil sideplaten gjennom den der fastskruede trelisten.

Åpningen langs den horisontale bjelken trenger bare å fylles med sagflis, med en liten kloss stappet inn bak. Et lokk av jernplate hindrer at sagspånet skylles bort. Rullene under sidenees bunnflenser er av den typen som vanligvis finnes på jernbroer. Bunnplaten bæres av tre opp- og nedvendte skinnestykker, fastnittet til platen og løpende på små ruller, to under hvert skinnestykke, festet i lagerstoler.

Den vestlige enden av akvedukten hviler stabilt på landfestet, og det var derfor ikke nødvendig å montere bevegelig tetning. Overgangen fra jernkonstruksjonen til murverket skjer også her ved hjelp av eikebjelker, som platen ganske enkelt er spikret fast til.

Akvedukten kan fylles til et vanndyp på 5,5 fot, 1,8 meter, og er da belastet med rundt 5 580 centner, 237 150 kg. Legger man til dens egenvekt, 1 500 centner, 63 750 kg, må konstruksjonen tåle en jevnt fordelt belastning på 7 080 centner, 300 900 kg.

Akvedukten er, både når det gjelder detaljkonstruksjon og utførelse, produsert av Bergsunds Mekaniska Verkstad i Stockholm.

Plassering på stedet

Fundamenteringen for landfesteene er enkel, siden murene kunne reises direkte på fjellet. I den østlige enden ble det hugget ut og lagt inn støttemurer direkte på fjellet. På den vestlige enden ble en mindre klippe som lå under vannflaten i elva brukt som fundament for landfestet. Den ble lett tilgjengelig når det var mulig å senke vannstanden akkurat så mye som nødvendig, ved å holde damportene ved vannverket åpne mens fundamenteringen av landfestet og annet murarbeid i nærheten pågikk.

For å føre akvedukten over elven var det behov for mindre omfattende tiltak enn man kunne forvente. Siden både dybden og den sterke strømmen i elven utgjorde hindringer for å anbringe noen form for støtte mellom landfestene, måtte akvedukten settes sammen på land og deretter trekkes på plass. En utstikkende fjellklippe på østsiden av elven, rett overfor det vestlige landfestet, kom godt til nytte i denne sammenhengen. På denne ble det reist et midlertidig landfeste av pæler, som strakte seg så langt ut i elven at avstanden fra dette til akveduktens vestlige landfeste bare ble 50 fot, ca. 15 meter.

Akvedukten ble nå satt sammen; den hvilte på åttatums rundhugget tømmer, og disse bjelkene strakte seg over hele bredden. Bjelkene lå på fem rader med lange stokker, som lå på avstivede bjelker. Forsterkningsskjelettet under bunnen, som ville være i veien, ble ikke montert før akvedukten var blitt overhalet, og sidene ble holdt i vertikal stilling i mellomtiden ved hjelp av stag som ble festet inne i akvedukten. Plassen innenfor det vestlige landfestet tillot ikke å montere mer enn halvparten av lengden på en gang. Den østlige halvdelen av akvedukten ble derfor først sammenføyd, deretter trukket ut og skjøtet sammen i flere etapper, inntil enden nådde den motsatte bredden. To Betancourt-vinsjer var tilstrekkelig for denne kraftige trekkingen. Det tyngste arbeidet gjenstod for å få den på plass. Ved hjelp av sprengninger ble det skapt plass til et rulleplan, som besto av tverrlagte bjelker, i likhet med en vanlig rullebane. For å oppnå både en vridning og en fremovergående bevegelse av akvedukten samtidig, ble rullene på dette rulleplanet plassert skrått under akveduktens ender eller omtrent vinkelrett på den banen den skulle følge. To seksskivige taljer sammen med spilene var nødvendige for denne halingen. Da enden hadde nådd omtrent midten, ble akvedukten først satt sammen i hele sin lengde og trukket på plass.

Noen kommentarer om akvedukten

«Mellom to mektige, skogkledde fjell, der løvtrærnes lyse skygger blander seg med bartrærnes mørke grønt, kaster en skummende strøm seg fra innsjøen Åklången, som ligger i betydelig høyde ovenfor, gjennom et trangt pass ned i Upperuds dal. Den klare morgensolen kaster sitt gull over de skummende vannmassene med matt sølvglans; gjennom bølgenes brus trenger brølet fra smiene med stangjern seg frem; til venstre for fossen og høyt over sluseportene ved Håfverud ser vi et gigantisk, rødbrunt monstret, som i all ro strekker seg over den brølende strømmen fra den ene bredden til den andre. Denne uendelige, vannfylte jernkassen er den berømte akvedukten, den eneste i Skandinavia, et av de mange minnesmerkene over Nils Ericsons gigantiske geni.»

Fra: Svea Folk-kalender, 1870, s. 103–104